Gullstandard er en lenge forlatt tanke, som går ut på at penger skal ha en objektiv, fast verdi som ikke kan ødelegges. Pengenes verdi er faste, og sparing er ikke lenger en risikosport. Langsiktige kontrakter kan trygt inngås, fordi en krone forblir en krone, og mister ikke sin verdi.De fleste over 40 husker at DiplomIs' Kroneis faktisk kostet en krone. Idag koster den 15 kroner. Verditapet på 14 kr er inflasjon, som betyr kunstig reduksjon av pengeverdien utført av sentralbanken, dvs Stortinget (som gir retningslinjene for sentralbanken).
Inflasjon er en form for skattlegging som oppstår når, og bare når, staten i kraft av sitt pengemonopol trykker fler monopolpenger enn det er dekning for. Dette gjøres normalt for å sette staten i stand til å kjøpe flere dingser enn den har råd til. Alle pengene som trykkes ekstra blir reellt sett stjålet fra borgere som allerede eier kroner, forut for nyopptrykket.
Løsningen er kort fortalt å frata staten monopol på pengeutstedelse, og la private banker utstede valuta som er troverdig og stabil. For at private valutaer skal være pålitelig, har disse historisk sett alltid vært basert på gull, enten ved en full gullstandard eller en såkalt "fractional reserve". Felles for begge disse er at sedler og mynt utstedt av en bank alltid kan veksles inn i pålydende verdi i rent gull. Dette gir innehavere av slike penger en trygghet og sikkerhet som de idag mangler.
Banker som ikke kan oppfylle gullkravet vil miste tillitt og forsvinne fra markedet. Dette skjedde i meget liten grad, sålenge ikke det forelå spesielle, politiske inngrep som hindret banker i å drive forretningsmessig. De skrekkhistorier som folk flest har hørt fra USA før og frem mot børskrisen i -29 var alltid grunnet reguleringer som har hindret korrekt bankdrift.
I ca 200 år var pengeverdien stabil innenfor alle valutaer på gullstandard, og dermed også mellom disse valutaene. Et pund var således alltid verdt ca den samme mengde kroner, mark eller lire. Yrket valutaspekulasjon ble først oppfunnet når sentralbankene begynte å manipulere pengemengde (og dermed pengeverdien).
Sentralbanken KAN også operere under gullstandard, men dette har aldri vært stabilt over lengre tid. Bukken og havresekken er det operative begrepet her, siden en sentralbank (statsmonopol) per se er opprettet nettopp for å gi finansdepartementet et verktøy for å tukle med pengenes verdi. De har sjeldent motstått fristelsen til å inflatere. Men selv om mange sentralbanker fører en ikke-inflasjonspolitikk i perioder er det allikevel ingen garanti for en stabil pengeverdi, hvilket altså er gullstandardens primære hensikt.
Det er derfor nødvendig å avvikle statens monopol på pengeutstedelse for å sikre pengeverdien.
Mer om dette hos Ricard Salsman:
4 kommentarer:
Takk for insiktsful og godt skrevet artikkel Simon. Det er godt å nødvendig å bli minnet om selvfølgeligheter av og til og denne var tankevekkende.
God helg!
Systemet med en sentralbank har heldigvis forbedredet seg ved at de har oppnådd større uanhengighet fra politisk innflytelse. Likevel, den siste tids lave, stabile inflasjon kan like gjerne tilskrives et produktivitetssjokk, ellet et tilbudsidesjokk med inntreden av en milliard nye, villige og billige arbeidere som sparer så mye at global kapitalkostnad blir presset nedover. I så måte er det fint å lese om gullstandarden og at den fortsatt har sympatisører. En ting vil jeg likevel fremheve ved innlegget ditt - vi har i liten historisk grad vært på en gullstandard, men en sølv, eller bi-mettalisk standard. Satt i en slik kontekst bør man hylle søvlstandarden!
Sant nok. Historien har vært stykkevis og delt, og ikke ideell, selv om den i perioder har vært bedre en nå.
Sølv har den ulempen at den varierer mer enn gull, og historisk sett bydd på mindre stabil verdi enn gull.
Men viktigere enn gull, er det fenomenet at en gullstandard rent faktisk er en markedsbasert mekanisme. Det er noen som mener at andre verdimålere enn gull ville bli valgt under frie valutamarked, men jeg tror ikke det.
Gode poeng. Et tidlig problem med metallisk pengestandard var dens innebygde motsykliske monetære politikk som ble tvunget frem. I dårlige tider strømmet gull ut av landet og man ble nødt til å redusere pengemengden (i.d. øke renten) som jo forsterket syklen. Senere tillot man å øke pengemengden i slike tilfeller, hvilket betyr at man fikk trykke såkalt "fiat-penger." Dette bidro til trenden mot dagens system hvor vi er fullstendig frikoplet for enhver form for realverdisetting av penger. Er det valget mellom pest eller kolera? Kommentar? Kan også anbefale en artikkel som viser hva det vil si når pengene mister sin realverdi (korrekt definisjon av inflasjon)
http://www.canada.com/nationalpost/financialpost/story.html?id=cd618013-0016-45d3-9d69-cb0e5f0f52af
Legg inn en kommentar