Brown og gutta

I et anfall av akutt mangel på skikkelig innsovningskriminal, dvs Agatha Christie, prøvde jeg meg nok en gang på Dan Brown . Noen forsikret meg om at Digital Fortress var "somewhat less catastrophic than the other shit (da Vinci code)". Så for å mestre innsovningsprosessen satte jeg igang. Og joda, den var _noe_ bedre skrevet enn dVC, og plottet var til å begynne med noe mindre uinteressant enn nevnte. Men det var kun i starten, og etter noen 10-talls sider falt det ned på hans vanlige nivå. Dan Brown skriver rett og slett svært dårlig, og ferdig med det.

Men boken inneholdt noe meget interessant. Bokomtalelser. Rosende, ja bent ut panegyriske bokomtalelser. De fremhever Browns geniale forfatterskap i sin alminnelighet, og herværende boks enestående egenskaper spesielt.

"Exceedingly clever...Fascinating and fun...A considerable achievement"
- Washington Post

"... Brain candy of the highest quality"
- Chicago Tribune

New York Times, The Book Review og andre relativt velkjente størrelser bidrar med lignende lovtaler.

Javel. Her sitter jeg altså med en bok som er så dårlig skrevet og så lite inspirerende at jeg ikke kommer til å lese den ferdig. Jeg har lest daVinci-koden i sin helhet og prøvestartet på Engler og Demoner. Alle er like dårlige, og hovedboken er i tillegg en laber avskrift av Fantomet og "The Holy Blood and The Holy Grail", samt "Foucalts Pendelum" .

Disse toneangivende anmeldere er enten ikke i stand til å bedømme bokens kvaliteter på en saklig måte, eller så lyver de så det renner av dem. Men det er svært lærerikt, på en måte. De sier ikke så mye om boken til Brown, men de sier mangt og meget om Washington Post, Chicago Tribune, New York Times og The Book Review. De forteller meg at jeg ikke bør høre på dem, og ikke stole på deres vurderinger.

Jeg tror ikke jeg har falt for fristelsen til å la dette være et spørsmål om personlig smak. Det er hundrevis av bøker jeg har lest der jeg er uenig med anmelder, men disse er i en særstilling usanne.
Jeg har ingenting imot pulp fiction, tvert om. Jeg elsker gode thrillere, men de må altså fylle det basale kravet om å underholde. Slik litteratur må ikke ha et sannsynlig plot, men de må ha et troverdig plot. Det vil si at det finnes en indre logikk og sammenheng i historien, gitt de forutsetninger forfatteren velger. Og så må historien fortelles på en sammenhengende og god måte.
Brown feiler på alle hold og det er i og for seg greit nok. Det som plager meg er at de som anmelder litteratur velger å fortie dette.