Det eneste som er nødvendig for et land å gjøre er å innføre ensidig frihandel, dvs avvikle alle sin egne tollbarrierer og lignende fjas (importvern et.al.), og dermed dra nytte av alle fordelene import av billige varer fører med seg.
Dagbladet forteller at:
*WTO-landene greide ikke å bli enige om en ordning som kan beskytte landbruket i fattige utviklingsland.
http://www.blogger.com/img/gl.link.gif
*Hensikten med den spesielle sikkerhetsmekanismen (SSM) er å gi sårbare u-land muligheten til å heve tollen på mat hvis importen skulle øke kraftig eller prisene på verdensmarkedet skulle falle brått.
*India, sammen med et stort antall u-land, vil ha en lavere terskel for når denne mekanismen skal slå inn enn det som ligger i avtaleteksten på forhandlingsbordet.
* Rike landbrukseksportører som USA, og landbrukseksporterende u-land som Paraguay og Uruguay, har nektet å gå med på kravene.
Det er vel ellers tvilsomt om dette er det eneste kravet som det strandet på. I WTO har de fattige land krevd at "våre" tollbarrierer fjernes eller reduseres drastisk. Et fullstendig rimelig krav, og det er en skam at de vestlige land driver proteksjonisme for å holde uland utenfor verdenshandelen.
Den såkalte "beskyttelsen" av "eget" landbruk er helt bortkastet og direkte skadelig. Ingenting godt kommer fra dette, og det hindrer fullstendig at landbruket og næringsmiddelindustrien tilpasser seg virkeligheten utenfor glasset.
Ved å delta i verdensmarkedet på godt og vondt kunne ført til at våre unike konkurransefortrinn innenfor fisk og sprøytefri frukt kunne vært en betydelig større eksport enn hva nå er.
Ideen om at man må forhandle om handelskvoter er bare ubetydelig mindre primitiv enn at man måtte sloss om handelsrutene på de syv hav i gamal tid.
Oppdatering:
Jonas Gard Støre har en meget lesverdig artikkel i dag, der han beskriver sammenbruddet sett fra hans synsvinkel. Dette er ikke synspunkter som vi fullt ut deler, men han er en skrivefør kar.
