Amsterdam

Amsterdam er min favorittby. Byen med kanaler, utallige puber, Rembrandt og Anne Frank. Den er et levende vitnesbyrd om intellektets seier over miljøet, et av de største ingeniørverk i historien. Hollands kamp mot, og seier over havet er en imponerende historie, som strekker seg hundrevis av år tilbake.

Den lune og koselige atmosfæren er enestående, og jeg reiser alltid tilbake. Å spise, drikke og røke en en fryd i Amsterdam. Personlig røker jeg kun tobakk, og Hollands cigarmakere har gledet røkere i århundrer.

Røkere med andre preferanser har også et fristed her, og jeg er meget glad for at hollendere har innsett det ikke krenker noens rettigheter å røke andre urter.

Byen er et sted hvor de menneskelige svakheter er forstått, og akseptert, men ikke oppmuntret. Det var nettopp på Damraak en natt i -88 at jeg omsider forstod hvorfor menneskelige svakheter som rusmisbruk ikke må være straffbart. Jeg tilbrakte natten på jernbanestasjonens trapp, i samtale med en heroinmisbruker som hadde fått tilbake livet sitt. Etter at prøvelegaliseringen hadde startet, var han i stand til å skaffe farmasøytisk heroin på lovlig vis, på "resept" fra politiet. Ved hjelp av dette enkle håndgrepet sørget myndighetene for å eliminere hans kriminelle fortid, og hans liv vsr ikke lenger i akutt fare pga torpedoer, overdoser eller HIV-risiko. En enkel historie, om et enkelt menneske som hadde begynt å leve igjen.

Gode, gamle dager

Theresesgate er et bra sted ! Disse klistremerkene på en lysstolpe bringer noen minner om gode, gamle dager.

Det var den gang en borgerlig seier betydde at vi slapp sosialisme. Det var med andre ord lenge siden, før Brende, Foss, Bondevik, Gabrielsen og Solberg.

Det var dengang en borgerlig seier betydde lavere skatter, og ikke dobbeltbeskatning. Politikere fra blå side argumenterte mot omfordeling og skattebyrder og fremhevet betydningen av gode vilkår for næringslivet. Kamp mot urettferdig beskatning bestod dengang av å senke de høyeste skattesatsene nedover slik at de matchet de laveste, og ikke som nå å doble de laveste satsene slik at de kan matche de høyeste. Takk til Foss for at akjseutbytte nå beskattes med 28% både før OG etter utbetaling til aksjonær.

Dengang fikk vi åpningstidsloven, og ikke røykeloven. Loven som gav butikkene lov til å holde åpent når kunder og ansatte selv ville, og brøt fagrørslas knugende makt over handelen. Det var dengang, det. Nå gav de "borgerlige" politkerne oss røykeloven, der kunder, eiere og ansatte tvinges til å jage stamkundene ut i kulda, og å stenge de gode, gamle samlingsstedene der pensjonister før samles. Dengang var det et ideal at folk skulle ha et visst ansvar for seg selv, men den forrige regjering nektet ansatte å selv bestemme om de ville arbeide i et trivelig, men røykfylt miljø eller ei. Takk til Høibråten for at han jager voksne mennesker på privat eiendom ut i kulden for å røyke.

Det var også dengang at det ble en gryende forståelse for at dyktighet, og ikke fartstid i Arbeiderpartiet skulle bestemme hvem som skulle ha jobber i det offentlige. Dette var en radikal og ny tanke, som venstresiden brukte lang tid å venne seg til. Men de trengte ikke engste seg, for de politikere som kaller seg borgerlige nå, mener at det er kjønn som skal bestemme hvem som skal ha toppjobber, det vil si så lenge kjønnet er kvinnelig. Og dette gjelder private bedrifter, ikke staten. Takk til Gabrielsen for at generalforsamlingen ikke lenger får lov å velge sitt eget styre.

For fryktelig lenge siden gikk den borgelige siden inn for deregulering av eiendomsmarkedet, slik at vi slapp det patetiske skuet med hundretusener av kroner under bordet for en toroms på Torshov, bare fordi at staten v/underliggende etat bestemte hva som var "riktig pris" på eiendom. Det ble endog lov å eie mer enn en leilighet i Oslo, noe som var nok en bitter pille for AP. Men nok en gang engstet de seg for tidlig, for blant dagens borgerlige råder tanken om atg kjellerleiligheten er fellesskapets eiendom. I en lite brukt lov (Lex Erna) fratas huseieren sin rett til å velge hvilken leieboer han foretrekker å leie ut til. Dersom den ikke-valgte leiesøker føler seg diskriminert, har denne en guddommelig rett til erstatning og tvangsinnkastelse. Takk til Solberg for at huseiere ikke lenger tør leie ut av frykt for diskrimenringskommisærene.

Det var jammen tider, det, når det borgerlige utgjorde et alternativ til sosialisme, og ikke kun en utvannet kopi. Jeg får tro at de navngitte herrer og dame ovenfor er fornøyde med seg selv. For jeg kjenner ingen andre som er fornøyd med dem. Men jeg kjenner mange som benytter ord som ikke bør brukes på trykk når de omtales. jeg er selv en av dem...

Bislett Bok

Idag var jeg i byen på lørdag formiddag, nærmere bestemt Theresesgate. Der finnes Bislett Bok, et sted som fortjener oppmerksomhet. Jeg snakker her om en skikkelig bokhandel, der reelle bøker selges. Det er alltid grisebillige tilbud av interessante titler, og Bokklubbens lister er ikke å se.



En (lesende) forbipasserende vil straks merke seg at eieren er helt fokusert på bøker, og i liten grad på motemessig butikklayout o.l. Her er det bøker som har all oppmerksomheten, et sted lesende mennesker føler seg hjemme. Butikken minner meg litt om Bokfinken på Torshov, som desverre ble nedlagt for mage år siden.
Innendørs er det hyller rundt det hele, og et stort bord i midten. Ingen cappuchino-maskin. Ikke det at det er noe i veien med cappuchino, altså, men jeg liker så godt butikker og folk som kan sitt fag, og fokuserer på jobben sin istedenfor staffasje.

Jeg stakk innom fordi jeg tenkte å skaffe Karl Poppers meget omtalte bok , som alle elsker å henvise til. Den må leses, slik at jeg slipper å basere meg på annenhåndsomtale. Hovewer, de hadde ikke akkurat den, så jeg endte opp med Kant, Augustin, Mann og andre lite tiltalende figurer, som har skrevet bøker jeg ikke liker men som har hatt stor betydning og innflytelse. Augustins Gudsstaten er en bok jeg lenge har tenkt å utsette meg for, så når jeg fant den der gikk den ned i kurven. Ikke akkurat en lettbent thriller, men mye død og fordervelse har den medbrakt i virkeligheten. Gudstaten er et kraftfullt argument for teokrati, dvs troens tyranni over fornuften.

En annen fysakk er Immanuel Kant, som har et særlig ansvar for at renessansen fornuftsidealer fikk et skudd for baugen. Hans kritikk av den rene fornuft, gav religiøse forestillinger tilbake den repekten de hadde mistet underopplysningstiden, og lot Augustins ideer overleve meget lenger enn de fortjente. Boken jeg fant på Bislett heter Religionen innenfor fornuftens grenser, og førte til et uvennlig oppmerksomhet fra justis- og kirkeministeren i Berlin. Basert på tidligere lesning av Kant, ser jeg frem til mye ubehag, men det blir uansett interessant...

(justis- og kirkeministeren ... det er man smart kan lese ut av hva folk kaller sine departementer. Det bringer tanken hen på the Church Police, og med rette vil jeg tro.)

Gullstandard

Gullstandard er en lenge forlatt tanke, som går ut på at penger skal ha en objektiv, fast verdi som ikke kan ødelegges. Pengenes verdi er faste, og sparing er ikke lenger en risikosport. Langsiktige kontrakter kan trygt inngås, fordi en krone forblir en krone, og mister ikke sin verdi.

De fleste over 40 husker at DiplomIs' Kroneis faktisk kostet en krone. Idag koster den 15 kroner. Verditapet på 14 kr er inflasjon, som betyr kunstig reduksjon av pengeverdien utført av sentralbanken, dvs Stortinget (som gir retningslinjene for sentralbanken).

Inflasjon er en form for skattlegging som oppstår når, og bare når, staten i kraft av sitt pengemonopol trykker fler monopolpenger enn det er dekning for. Dette gjøres normalt for å sette staten i stand til å kjøpe flere dingser enn den har råd til. Alle pengene som trykkes ekstra blir reellt sett stjålet fra borgere som allerede eier kroner, forut for nyopptrykket.

Løsningen er kort fortalt å frata staten monopol på pengeutstedelse, og la private banker utstede valuta som er troverdig og stabil. For at private valutaer skal være pålitelig, har disse historisk sett alltid vært basert på gull, enten ved en full gullstandard eller en såkalt "fractional reserve". Felles for begge disse er at sedler og mynt utstedt av en bank alltid kan veksles inn i pålydende verdi i rent gull. Dette gir innehavere av slike penger en trygghet og sikkerhet som de idag mangler.

Banker som ikke kan oppfylle gullkravet vil miste tillitt og forsvinne fra markedet. Dette skjedde i meget liten grad, sålenge ikke det forelå spesielle, politiske inngrep som hindret banker i å drive forretningsmessig. De skrekkhistorier som folk flest har hørt fra USA før og frem mot børskrisen i -29 var alltid grunnet reguleringer som har hindret korrekt bankdrift.

I ca 200 år var pengeverdien stabil innenfor alle valutaer på gullstandard, og dermed også mellom disse valutaene. Et pund var således alltid verdt ca den samme mengde kroner, mark eller lire. Yrket valutaspekulasjon ble først oppfunnet når sentralbankene begynte å manipulere pengemengde (og dermed pengeverdien).

Sentralbanken KAN også operere under gullstandard, men dette har aldri vært stabilt over lengre tid. Bukken og havresekken er det operative begrepet her, siden en sentralbank (statsmonopol) per se er opprettet nettopp for å gi finansdepartementet et verktøy for å tukle med pengenes verdi. De har sjeldent motstått fristelsen til å inflatere. Men selv om mange sentralbanker fører en ikke-inflasjonspolitikk i perioder er det allikevel ingen garanti for en stabil pengeverdi, hvilket altså er gullstandardens primære hensikt.
Det er derfor nødvendig å avvikle statens monopol på pengeutstedelse for å sikre pengeverdien.

Mer om dette hos Ricard Salsman:

• The Great Depression
• Gold and Liberty

Brown og gutta

I et anfall av akutt mangel på skikkelig innsovningskriminal, dvs Agatha Christie, prøvde jeg meg nok en gang på Dan Brown . Noen forsikret meg om at Digital Fortress var "somewhat less catastrophic than the other shit (da Vinci code)". Så for å mestre innsovningsprosessen satte jeg igang. Og joda, den var _noe_ bedre skrevet enn dVC, og plottet var til å begynne med noe mindre uinteressant enn nevnte. Men det var kun i starten, og etter noen 10-talls sider falt det ned på hans vanlige nivå. Dan Brown skriver rett og slett svært dårlig, og ferdig med det.

Men boken inneholdt noe meget interessant. Bokomtalelser. Rosende, ja bent ut panegyriske bokomtalelser. De fremhever Browns geniale forfatterskap i sin alminnelighet, og herværende boks enestående egenskaper spesielt.

"Exceedingly clever...Fascinating and fun...A considerable achievement"
- Washington Post

"... Brain candy of the highest quality"
- Chicago Tribune

New York Times, The Book Review og andre relativt velkjente størrelser bidrar med lignende lovtaler.

Javel. Her sitter jeg altså med en bok som er så dårlig skrevet og så lite inspirerende at jeg ikke kommer til å lese den ferdig. Jeg har lest daVinci-koden i sin helhet og prøvestartet på Engler og Demoner. Alle er like dårlige, og hovedboken er i tillegg en laber avskrift av Fantomet og "The Holy Blood and The Holy Grail", samt "Foucalts Pendelum" .

Disse toneangivende anmeldere er enten ikke i stand til å bedømme bokens kvaliteter på en saklig måte, eller så lyver de så det renner av dem. Men det er svært lærerikt, på en måte. De sier ikke så mye om boken til Brown, men de sier mangt og meget om Washington Post, Chicago Tribune, New York Times og The Book Review. De forteller meg at jeg ikke bør høre på dem, og ikke stole på deres vurderinger.

Jeg tror ikke jeg har falt for fristelsen til å la dette være et spørsmål om personlig smak. Det er hundrevis av bøker jeg har lest der jeg er uenig med anmelder, men disse er i en særstilling usanne.
Jeg har ingenting imot pulp fiction, tvert om. Jeg elsker gode thrillere, men de må altså fylle det basale kravet om å underholde. Slik litteratur må ikke ha et sannsynlig plot, men de må ha et troverdig plot. Det vil si at det finnes en indre logikk og sammenheng i historien, gitt de forutsetninger forfatteren velger. Og så må historien fortelles på en sammenhengende og god måte.
Brown feiler på alle hold og det er i og for seg greit nok. Det som plager meg er at de som anmelder litteratur velger å fortie dette.

Skattelister

Skattelistene er over oss igjen, og hvert eneste år får vi en ekstra påminnelse om hvor langt frem det er til vi har eiendomsrett og respekt for privatlivets fred. Spesielt trist er det når redaktører i samlet flokk forsvarer den ufyselige praksisen med å offentliggjøre intime personopplysninger.

Dagbladets konstituerte redaktør; Even Teimansen, sier f.eks her at "Innsynet er en rettighet vi i Dagbladet.no føler sterkt for. Derfor synes jeg ikke bare det er greit, men at det er fint, flott og strålende at du kan få vite hva jeg har i inntekt og betaler i skatt." Det er ikke bare tankeløshet, oppslagshunger og alminnelig jantelov som ligger bak, men prinsipielle vurderinger. Hvordan kan da dette henge sammen med den tildels overdrevne iver de samme personer legger for dagen i forsvar av det de kaller personvern ? Det virker meget merkelig at redaktører som får anfall ved tanken på at en arbeidsgiver leser epost som ansatte disponerer ifb sitt yrke, samtidig sterkt forsvarer uvedkommendes rett til å fingranske samme ansattes privatøkonomi, noe av det mest private som finnes.

Dagbladet drev en regelrett kampanje mot telefonsalgsbransjen, og oppfordret sterkt til at folk skulle reservere seg, og for strengere lovgivning på dette området. Argumentet var privatlivets fred, og at folk flest "ikke klarte å si nei til pågående selgere". Men folk flest klarer ikke å si nei til likningskontoret, vi er hjelpesløse både når skatt kreves inn og når opplysningene i tillegg spres for alle vinder. Dette er reelle problemer som folk strir med, men Dagbladet finner dette fullt ut akseptabelt, ja sågar beundringsverdig.

Svaret ligger selvsagt ikke i dobbeltmoral og hykleri, som mange har antydet, men i redaktørenes primære moralpremisser. Når motstridende ideer står ovenfor hverandre, vinner det mest grunnleggende prinsipp, i dette tilfelle grafsingen.

For hva dreier denne striden seg egentlig om ? Jo, den dreier seg om hvorvidt de som arbeider har rett til fruktene av sitt eget arbeid, og dermed rett til sitt eget liv. De som forfekter almuens "rett" til innsyn anerkjenner ikke denne retten !

Kravet om innsyn i privatlivet er et utvannet krav om disposisjonsrett over det samme privatlivet. Dersom vi er skyldig å redegjøre for gud og hvermann hvor mye vi har tjent, slik at disse kan "vurdere" hvorvidt vi har rett til verdiene, er vi også skyldig til å rette oss etter deres vurderinger. Det er ikke så gangbart å hevde rett ut at vi alle er hverandres slaver, så slike krav pakkes inn i skjønnmalende eufemismer.

Dette premisset, at alle er hverandres slaver, er et uutalt og uutfordret premiss som ligger til grunn for det meste av dagens politikk. All fordelings-, støtte- og skattepolitikk legger til grunn av vi alle plikter å arbeide for andres lykke og velstand, men at vår egen lykke kun er en midlertidig tillatelse fra kollektivet, eller de som krever å se skattelistene, med andre ord. Den uungåelige kollisjonen mellom denne tanken, og tanken om frihet skyves under teppet. Nordmenn flest liker å snakke om frihet, men er samtidig tilhengere av pliktarbeid for andre. Pliktarbeidet er pent pakket inn, og kalles "bidrag til fellesskapet", og pisken synes ikke til daglig. Men den er der, det vet alle som har hatt en uavklart disputt med likningskontoret.

Hitler og Marx uttalte seg klarere enn dagens politikere, men de var da heller ikke så opptatt av illusjoner om frihet. "Du bist nichts, Dein Volk ist alles" og respektive "From each according to his ability, to each according to his need" er begge velkjente fraser som klarere viser hva det dreier seg om enn "bidrag til fellesskapet".
Det er naturligvis ikke slik at en redaktør som publiserer skattelister automatisk er en kommunist, men det er det samme prinsippet som forfektes, og hver gang like prinsipper hevdes vil resultatet til syvende og sist bli det samme. Det er derfor relevant å fremheve hva denne tankegangen til slutt vil føre til, dersom den ikke stoppes.

Argumentene som venstresiden, i dette tilfellet alt fra og med Høyre, bruker er "å vurdere utviklingen i lønns- og formuesforholdene opp mot likhetsidealene" og "å vurdere tiltak (mot) disse". Det vil si å tilpasse skattereglene løpende og uforutsigbart slik at spesifikke verdiskapere (som den politiske "elite" ikke liker) rammes. Kampen mot rikdom føres med nær sagt alle midler, og skattelistenes offentliggjøring er en av mange ledd i denne.

Vanlige kriminelle bruker skattelistene på samme måte. De gjennomfører konkrete og målrettede tiltak for å omfordele formuesforholdene til de rikeste. Dette rammer særlig privatpersoner med lav profil, som ikke er kjent fra offentligheten, men som har høy inntekt eller formue. Hvert eneste år kommer det rapporter om "profesjonelle" innbrudd og/eller svindelforsøk rettet mot nettopp disse. Dette skjer hvert år på denne tiden.
Men verre enn som så er den politiske reaksjonen på dette. Ved flere anledninger har politikere på venstresiden avfeid dette som uinteressant, og ved en anledning sågar uttrykt "en viss forståelse" for slike autonome aktivister (som det heter i disse tider).

Det er heldigvis en stadig økende forståelse for hvor ille denne offentliggjøringen av private og personlige opplysninger er, men ikke på langt nær nok til å stoppe uvesenet. Først når ideen om eiendomsrett vinner fotfeste i landet vil dette bli avviklet, på linje med så mange andre fenomener vi daglig plages med.