Not in my name...

For å markere "fredspris"utdelingen, bringer jeg mitt syn på hovedpersonen:



Jeg anbefaler å lese Onar Åms nye bok "Kampen om klimaet - til forsvar for menneskeheten", som en motvekten til den massive Armaggedonismen som vi utsettes for i disse dagene.

Boken omtales av Hans Henrik Ramm på offshore.no.

Armaggedonisme: Læren om at dommedag er nært forestående, på grunn av våre "synder". Meget populært i middelalderen.

Stockholm

En annen favorittby er Stcokholm. Mer siden...


Utsikt fra tårnrummet i føre dette hotel Finlandia påBirger Jarlsgatan kl åtte om morgenen.

Yaron Brook in town

Yaron Brook, CEO of Ayn Rand Institute, er i byen !

I forbindelse med en foredragsturne i Danmark, Irland o.l. har vi endelig lykkes med å få ham til Norge. Yaron har ført instituttet til nye høyder, og i en stor grad lykkes med å sette Objektivisme og og ARI på kartet i Amerika.


Yaron holder nettopp nå et foredrag for FSO / DLF om hvordan Ayn Rands ideer har innflytelse i dag, og om hvordan disse står i dag, kontra de mainstream ideer som råder.

Han har også møtt sentrale politikere på Stortinget og holdt foredrag om utenrikspolitikk for medlemmene av andre politiske partier. Som forventet var hans relativt radikale ideer om hvordan man skal føre en proper utenrikspolitikk sterk kost for mange publikum. Likefullt var møtene med "mainstream"-politikere fruktbare og respektfulle.
Siv Jensen er som kjent en ihuga fan av Ayn Rands romaner, og hevder at de har stor innflytelse på hennes liv og virke.

Tyrkia, bølle eller offer ?

Tyrkia er i søkelyset for tiden, bla på grunn av sin styrkeoppbygging mot østgrensen. Alle tegn tyder på at Tyrkia planlegger en invasjon, eller en begrenset ekspedisjon inn i de kurdiske områdene med den hensikt for øye å knuse PKK.

Tyrkias har en enestående posisisjon som et sekulært demokrati, med en befolkning som i er muslimsk. De har vært og er trofaste allierte av NATO, men ser nå sine behov for sikkerhet mot kurdisk gerilja som sviktet av USA, og de gir følgelig opp å forholde seg til NATO i denne saken. De kjører nå sololøp, slik som Israel også gjør i sammenlignbare saker.

Spørsmålet er om Tyrkias forhold til PKK er likadannet med Israels forhold til Hamas og Fatah ? Hvis så er, så ligger min sympati på tyrkisk side. PKK og Tyrkia er begge sekulære organisasjoner, og kurdere har ikke en felles religiøs forestilling. Denne striden dreier seg ikke om jihad på noe vis, og er således av en annen karakter enn andre stridiheter i regionen.

Norske medier har i all vesentlighet sympatisert med PKK, og dermed er det grunn til å anta at Tyrkia har rett og PKK og Akersgata har feil. Denne grunne og ufullstendige analysen er utelukkende bygget på journalisters langvarige facinasjon av morderiske og totalitære regimer og rørslser. However, en blind høne kan også finne korn.

Men gårsdagens aviser gir materiale til en slik fordom. På lørdag 3.11 barket tyrkiske og kurdiske demonstranter sammen på Youngstorget, bare et brosten-kast fra mitt kontor. Hadde jeg sett ut vinduet, ville jeg kunne ha bivånet det hele personlig, men akk. Dagsavisen og Aftenposten dekker imidlertid saken, på hver sin måte. Den differensierte presse forteller oss to forskjellige historier, og begge siterer samme politimann.

Dagsavisen:
Flere hundre tyrkere med bannere hvor PKK (det kurdiske arbeiderpartiet) ble omtalt som en terrororganisasjon, var samlet på Youngstorget da kurderne kom til stedet og høylytt begynte å beskylde Tyrkia for å være en fasciststat som massakrerer uskyldige kurdere.

Rasende tyrkere ville løpe bort til kurderne, mens mer sindige meddemonstranter og politiet forsøkte å holde dem tilbake. Politiet klarte likevel ikke å avverge at en person gjentatte ganger ble slått i hodet og overkroppen med et slagvåpen av tre.

Noen sekunder senere var gjerningsmannen avvæpnet og lagt i jern.

Vedkommende som ble slått, ble sendt til legevakten, men er ikke alvorlig skadd, opplyser operasjonsleder Finn Belle i Oslo politidistrikt til NTB.

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article320420.ece

Aftenposten:
En mann i demonstrasjonstoget ble overfalt av to motdemonstranter. Han ble slått i hodet av to menn med trekøller slik at en av køllene knakk.

Ifølge Aftenposten.nos fotograf på stedet gikk de to mennene vilt løs på mannen i over ti sekunder før politiet klarte å skille dem fra hverandre.

http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article2082554.ece


Begge disse historiene kan ikke være sanne ! Aftenposten forteller eksplisitt at det var kurdiske demonstranter som angrep tyrkiske. Dagsavisen forteller, ved å unnlate å være presis og ved å sette samme setninger på en bestemt måte, at det var tyrkiske demonstranter som angrep kurdiske. Når man leser dagsavisens artikkel, er det ingen tvil om at det er dette de forteller oss, selv om ikke ordene brukes eksplisitt.

Dette ville vært meget vanskelig å oppdage hadde det ikke vært for Aftenpostens klare presisering av hendelsen. De to artikler er direkte sammenlignbare. Jeg kan vanskelig tolke det annerledes enn at tor.sandberg@dagsavisen.no har villedet oss, enten ved uhell eller ved overlegg.
Det viktige spørsmålet er om dette var en arbeidsulykke eller en fordreining av sannheten i den hensikt å fremme antityrkiske holdninger.

Jeg spør Sandberg om hva som har skjedd, og så vil jeg poste svaret her.

Raskt svar fra Sandberg:

God søndag

Jeg er nå at min artikkel kan tolkes dit hen, men det var ikke ment slik. Vi fikk beskjed om at det trolig var en kurder som slo, men da vi ikke fikk verifisert dette før jeg måtte sende saken videre, ble formuleringen mer ubestemt («en person»).

Mvh
Tor Sandberg
Dagsavisen


Det synes klart at årsaken er uklare formuleringer. Mine mistanker om kreativ redigering er derfor grunnløse, heldigvis. Men jeg mener fortsatt at ordbruken er å klandre, ettersom det er så lett å misforstå.

Amsterdam

Amsterdam er min favorittby. Byen med kanaler, utallige puber, Rembrandt og Anne Frank. Den er et levende vitnesbyrd om intellektets seier over miljøet, et av de største ingeniørverk i historien. Hollands kamp mot, og seier over havet er en imponerende historie, som strekker seg hundrevis av år tilbake.

Den lune og koselige atmosfæren er enestående, og jeg reiser alltid tilbake. Å spise, drikke og røke en en fryd i Amsterdam. Personlig røker jeg kun tobakk, og Hollands cigarmakere har gledet røkere i århundrer.

Røkere med andre preferanser har også et fristed her, og jeg er meget glad for at hollendere har innsett det ikke krenker noens rettigheter å røke andre urter.

Byen er et sted hvor de menneskelige svakheter er forstått, og akseptert, men ikke oppmuntret. Det var nettopp på Damraak en natt i -88 at jeg omsider forstod hvorfor menneskelige svakheter som rusmisbruk ikke må være straffbart. Jeg tilbrakte natten på jernbanestasjonens trapp, i samtale med en heroinmisbruker som hadde fått tilbake livet sitt. Etter at prøvelegaliseringen hadde startet, var han i stand til å skaffe farmasøytisk heroin på lovlig vis, på "resept" fra politiet. Ved hjelp av dette enkle håndgrepet sørget myndighetene for å eliminere hans kriminelle fortid, og hans liv vsr ikke lenger i akutt fare pga torpedoer, overdoser eller HIV-risiko. En enkel historie, om et enkelt menneske som hadde begynt å leve igjen.

Gode, gamle dager

Theresesgate er et bra sted ! Disse klistremerkene på en lysstolpe bringer noen minner om gode, gamle dager.

Det var den gang en borgerlig seier betydde at vi slapp sosialisme. Det var med andre ord lenge siden, før Brende, Foss, Bondevik, Gabrielsen og Solberg.

Det var dengang en borgerlig seier betydde lavere skatter, og ikke dobbeltbeskatning. Politikere fra blå side argumenterte mot omfordeling og skattebyrder og fremhevet betydningen av gode vilkår for næringslivet. Kamp mot urettferdig beskatning bestod dengang av å senke de høyeste skattesatsene nedover slik at de matchet de laveste, og ikke som nå å doble de laveste satsene slik at de kan matche de høyeste. Takk til Foss for at akjseutbytte nå beskattes med 28% både før OG etter utbetaling til aksjonær.

Dengang fikk vi åpningstidsloven, og ikke røykeloven. Loven som gav butikkene lov til å holde åpent når kunder og ansatte selv ville, og brøt fagrørslas knugende makt over handelen. Det var dengang, det. Nå gav de "borgerlige" politkerne oss røykeloven, der kunder, eiere og ansatte tvinges til å jage stamkundene ut i kulda, og å stenge de gode, gamle samlingsstedene der pensjonister før samles. Dengang var det et ideal at folk skulle ha et visst ansvar for seg selv, men den forrige regjering nektet ansatte å selv bestemme om de ville arbeide i et trivelig, men røykfylt miljø eller ei. Takk til Høibråten for at han jager voksne mennesker på privat eiendom ut i kulden for å røyke.

Det var også dengang at det ble en gryende forståelse for at dyktighet, og ikke fartstid i Arbeiderpartiet skulle bestemme hvem som skulle ha jobber i det offentlige. Dette var en radikal og ny tanke, som venstresiden brukte lang tid å venne seg til. Men de trengte ikke engste seg, for de politikere som kaller seg borgerlige nå, mener at det er kjønn som skal bestemme hvem som skal ha toppjobber, det vil si så lenge kjønnet er kvinnelig. Og dette gjelder private bedrifter, ikke staten. Takk til Gabrielsen for at generalforsamlingen ikke lenger får lov å velge sitt eget styre.

For fryktelig lenge siden gikk den borgelige siden inn for deregulering av eiendomsmarkedet, slik at vi slapp det patetiske skuet med hundretusener av kroner under bordet for en toroms på Torshov, bare fordi at staten v/underliggende etat bestemte hva som var "riktig pris" på eiendom. Det ble endog lov å eie mer enn en leilighet i Oslo, noe som var nok en bitter pille for AP. Men nok en gang engstet de seg for tidlig, for blant dagens borgerlige råder tanken om atg kjellerleiligheten er fellesskapets eiendom. I en lite brukt lov (Lex Erna) fratas huseieren sin rett til å velge hvilken leieboer han foretrekker å leie ut til. Dersom den ikke-valgte leiesøker føler seg diskriminert, har denne en guddommelig rett til erstatning og tvangsinnkastelse. Takk til Solberg for at huseiere ikke lenger tør leie ut av frykt for diskrimenringskommisærene.

Det var jammen tider, det, når det borgerlige utgjorde et alternativ til sosialisme, og ikke kun en utvannet kopi. Jeg får tro at de navngitte herrer og dame ovenfor er fornøyde med seg selv. For jeg kjenner ingen andre som er fornøyd med dem. Men jeg kjenner mange som benytter ord som ikke bør brukes på trykk når de omtales. jeg er selv en av dem...

Bislett Bok

Idag var jeg i byen på lørdag formiddag, nærmere bestemt Theresesgate. Der finnes Bislett Bok, et sted som fortjener oppmerksomhet. Jeg snakker her om en skikkelig bokhandel, der reelle bøker selges. Det er alltid grisebillige tilbud av interessante titler, og Bokklubbens lister er ikke å se.



En (lesende) forbipasserende vil straks merke seg at eieren er helt fokusert på bøker, og i liten grad på motemessig butikklayout o.l. Her er det bøker som har all oppmerksomheten, et sted lesende mennesker føler seg hjemme. Butikken minner meg litt om Bokfinken på Torshov, som desverre ble nedlagt for mage år siden.
Innendørs er det hyller rundt det hele, og et stort bord i midten. Ingen cappuchino-maskin. Ikke det at det er noe i veien med cappuchino, altså, men jeg liker så godt butikker og folk som kan sitt fag, og fokuserer på jobben sin istedenfor staffasje.

Jeg stakk innom fordi jeg tenkte å skaffe Karl Poppers meget omtalte bok , som alle elsker å henvise til. Den må leses, slik at jeg slipper å basere meg på annenhåndsomtale. Hovewer, de hadde ikke akkurat den, så jeg endte opp med Kant, Augustin, Mann og andre lite tiltalende figurer, som har skrevet bøker jeg ikke liker men som har hatt stor betydning og innflytelse. Augustins Gudsstaten er en bok jeg lenge har tenkt å utsette meg for, så når jeg fant den der gikk den ned i kurven. Ikke akkurat en lettbent thriller, men mye død og fordervelse har den medbrakt i virkeligheten. Gudstaten er et kraftfullt argument for teokrati, dvs troens tyranni over fornuften.

En annen fysakk er Immanuel Kant, som har et særlig ansvar for at renessansen fornuftsidealer fikk et skudd for baugen. Hans kritikk av den rene fornuft, gav religiøse forestillinger tilbake den repekten de hadde mistet underopplysningstiden, og lot Augustins ideer overleve meget lenger enn de fortjente. Boken jeg fant på Bislett heter Religionen innenfor fornuftens grenser, og førte til et uvennlig oppmerksomhet fra justis- og kirkeministeren i Berlin. Basert på tidligere lesning av Kant, ser jeg frem til mye ubehag, men det blir uansett interessant...

(justis- og kirkeministeren ... det er man smart kan lese ut av hva folk kaller sine departementer. Det bringer tanken hen på the Church Police, og med rette vil jeg tro.)