Tyrkias har en enestående posisisjon som et sekulært demokrati, med en befolkning som i er muslimsk. De har vært og er trofaste allierte av NATO, men ser nå sine behov for sikkerhet mot kurdisk gerilja som sviktet av USA, og de gir følgelig opp å forholde seg til NATO i denne saken. De kjører nå sololøp, slik som Israel også gjør i sammenlignbare saker.
Spørsmålet er om Tyrkias forhold til PKK er likadannet med Israels forhold til Hamas og Fatah ? Hvis så er, så ligger min sympati på tyrkisk side. PKK og Tyrkia er begge sekulære organisasjoner, og kurdere har ikke en felles religiøs forestilling. Denne striden dreier seg ikke om jihad på noe vis, og er således av en annen karakter enn andre stridiheter i regionen.
Norske medier har i all vesentlighet sympatisert med PKK, og dermed er det grunn til å anta at Tyrkia har rett og PKK og Akersgata har feil. Denne grunne og ufullstendige analysen er utelukkende bygget på journalisters langvarige facinasjon av morderiske og totalitære regimer og rørslser. However, en blind høne kan også finne korn.
Men gårsdagens aviser gir materiale til en slik fordom. På lørdag 3.11 barket tyrkiske og kurdiske demonstranter sammen på Youngstorget, bare et brosten-kast fra mitt kontor. Hadde jeg sett ut vinduet, ville jeg kunne ha bivånet det hele personlig, men akk. Dagsavisen og Aftenposten dekker imidlertid saken, på hver sin måte. Den differensierte presse forteller oss to forskjellige historier, og begge siterer samme politimann.
Dagsavisen:
Flere hundre tyrkere med bannere hvor PKK (det kurdiske arbeiderpartiet) ble omtalt som en terrororganisasjon, var samlet på Youngstorget da kurderne kom til stedet og høylytt begynte å beskylde Tyrkia for å være en fasciststat som massakrerer uskyldige kurdere.
Rasende tyrkere ville løpe bort til kurderne, mens mer sindige meddemonstranter og politiet forsøkte å holde dem tilbake. Politiet klarte likevel ikke å avverge at en person gjentatte ganger ble slått i hodet og overkroppen med et slagvåpen av tre.
Noen sekunder senere var gjerningsmannen avvæpnet og lagt i jern.
Vedkommende som ble slått, ble sendt til legevakten, men er ikke alvorlig skadd, opplyser operasjonsleder Finn Belle i Oslo politidistrikt til NTB.
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article320420.ece
Aftenposten:
En mann i demonstrasjonstoget ble overfalt av to motdemonstranter. Han ble slått i hodet av to menn med trekøller slik at en av køllene knakk.
Ifølge Aftenposten.nos fotograf på stedet gikk de to mennene vilt løs på mannen i over ti sekunder før politiet klarte å skille dem fra hverandre.
http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article2082554.ece
Begge disse historiene kan ikke være sanne ! Aftenposten forteller eksplisitt at det var kurdiske demonstranter som angrep tyrkiske. Dagsavisen forteller, ved å unnlate å være presis og ved å sette samme setninger på en bestemt måte, at det var tyrkiske demonstranter som angrep kurdiske. Når man leser dagsavisens artikkel, er det ingen tvil om at det er dette de forteller oss, selv om ikke ordene brukes eksplisitt.
Dette ville vært meget vanskelig å oppdage hadde det ikke vært for Aftenpostens klare presisering av hendelsen. De to artikler er direkte sammenlignbare.
Det viktige spørsmålet er om dette var en arbeidsulykke eller en fordreining av sannheten i den hensikt å fremme antityrkiske holdninger.
Jeg spør Sandberg om hva som har skjedd, og så vil jeg poste svaret her.
Raskt svar fra Sandberg:
God søndag
Jeg er nå at min artikkel kan tolkes dit hen, men det var ikke ment slik. Vi fikk beskjed om at det trolig var en kurder som slo, men da vi ikke fikk verifisert dette før jeg måtte sende saken videre, ble formuleringen mer ubestemt («en person»).
Mvh
Tor Sandberg
Dagsavisen
Det synes klart at årsaken er uklare formuleringer. Mine mistanker om kreativ redigering er derfor grunnløse, heldigvis. Men jeg mener fortsatt at ordbruken er å klandre, ettersom det er så lett å misforstå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar