Det riktiges kunst!

Det gjentas til det kjedsommelige at politikk er "det muliges kunst". Jeg avviser et slikt syn fullstendig, og hevder at politikk bør være det riktiges kunst !

(tidligere publisert på politisk.no)

"Det muliges kunst" brukes for å gi uttrykk for at pragmatisk kompromissløsninger er det eneste mulige, og at det helstøpte og rettlinjede menneske ikke har noen plass i politikken. Ved å følge dagens debatter er det desverre lett å få et slikt inntrykk, men det kan og bør være annerledes.

Vi trenger sterkt politiske mennesker som ikke har øre for hva som er mulig i dagens situasjon, men som har blikket klart og tydelig festet på målet, som er det gode og rettferdige samfunn. Et samfunn som er basert på retten til liv, til frihet og til streben etter lykke.

Dersom man vil noe, holder det ikke å tenke først og fremst på hva andre mener. Folket, velgerne, familien, the arab street og lignende enheter, er sekundære størrelser. Det er ens egen overbevisning som bør telle, og man bør handle i henhold til denne.

I politikken i Norge er det ikke så interessant å tekkes sosialdemokratene, selv om de er i flertall. Målet er jo å nedkjempe sosialdemokratiet, ikke å styrke det. Hva disse mener om f.,eks kjønnskvotering bør være av minimal interesse, utover det rent sosialantropologiske.

For å nå fram til målet må man til enhver tid fremme sin egen visjon, og fremholde denne visjonens moralske overlegenhet. Det riktige og gode ved denne visjonen må ikke svekkes ved egen unnfallenhet.

På veien till målet må man kommunisere med andre, både meningsfeller og -motstandere, og alt imellom. Mange mål er uoppnåelige på kort sikt, så det må inngås midlertidige, temporære avtaler. Men ikke på noe tidspunkt må man kompromisse med sitt eget syn. Det er viktigere å argumentere godt og riktig for en helhetlig politisk ideologi, enn å vinne venner blant dem som "oppnår noe". Ideer styrer verden, ikke kompromisser !

En tilfeldig valgt regjering har valget mellom å "styre bedre" etter majoritetens syn, eller å sette seg egne mål, målbære egne visjoner og sette en annen kurs. Ved å velge det første får man en kort tid velvilje fra sine motstandere, og skuffelse fra sine egne (forhenværende) velgere. Men det fører ikke til målet, siden man ikke har et mål. Den ideologiske sterkeste og mest konsistente part i en konflikt vil under ellers like forhold alltid vinne.

En "høyreside" som legger seg tett opptil gjengs sosialdemokratisk tenkning og argumentasjon, vil aldri vinne, bl.a. fordi man ikke har nok troverdighet som sosialdemokrat, ei heller lenger som høyreside.

Å være politikkens Peter Keating er verken beundringsverdig eller formålstjenlig.