Å glemme

Margaret Thatcher har desverre blitt innhentet av tiden, og lider av aldersdemens. Aftenposten kan fortelle oss at hun glemmer at hennes mann Dennis er død. Det er trist å høre at en de store heltene i nyere historie er blitt så redusert på sine eldre dager, men dette er livets gang. Hennes enestående format og plass i historien er det vi vil huske videre.

Selv om noen av hennes konservative holdninger var vanskelig å svelge for oss liberalister, velger vi å fokusere på hennes kamp mot fagforeningsvelde, sosialisme og de kvelende reguleringene hennes forgjengere hadde syltet England ned i. På samme måte stod hun klart og entydig ved Reagans side i den moralske fordømmelsen av ondskapens imperium, uten den vaklevorenheten som både tidligere og senere konservative skjemmer seg ut med.

Men det gir også anledning til å minnes en annen helt, som var kjent for sin enestående humor og slagferdighet. Når Ronald Reagan ble intervjuet etter at hans Alzheimer-diagnose var kjent, slo han til i god, gammel stil.



På spørsmålet om hvordan hans tilstand var, kunne han fortelle at det var gode og dårlige dager. På noen av de dårlige dagene kunne han endog glemme at han hadde vært president. Men heldigvis, på de GODE dagene kunne han glemme at William B Clinton var president nå ! (Historien er muligens noe apokryf, men det er meget god, og fullt ut i stil med Reagans humor ellers.)